Antikvaren i Betlehem

Den palestinske historien bor i en garasje

Det er historien israelerne aldri har kunnet, og som de palestinske flyktningene aldri har opplevd. I en flyktningeleir på den okkuperte Vestbredden bor mannen som vil at alle skal huske.

I en flyktningeleir i Betlehem sitter en mann og teller penger fra en fordums tid. Et par hundre mynter i sølv og kobber ligger spredt utover en gammel dreiebenk. På dem er det inngravert bokstaver på engelsk, arabisk og hebraisk, med en krans av olivenblader rundt. Mannen plukker dem opp og slipper dem forsiktig ned på bordet mens han teller dem. Én mil, 5 mils, 10 mils, klink, klink, klink.

De arabiske tegnene forteller at myntene tilhørte landet Falastin, eller på engelsk og hebraisk, Palestine. Kun 19 år skiller den eldste og den yngste av dem. Eieren viser frem en én-milmynt fra 1927, den første som ble produsert etter at Storbritannia overtok kontrollen over landet etter det Ottomanske rikets fall. Den siste ble produsert i 1946, to år før opprettelsen av Eretz Israel, Det guds-lovede Israel, og to år før Palestina gikk inn i det som skulle bli en over 60 år lang kamp for et eget land.

Om å leve i historien

På Vestbredden i Palestina er den israelske okkupasjonen en tilstand, en konstant tilstedeværelse. Unge, bevæpnede israelske soldater er utplassert ved veisperringer mellom byene. Noen ganger kommer de inn i byene og landsbyene for å gjennomføre nattraid. De unge mennene i leiren vet at hvem som helst av dem kan være neste. Rundt på Vestbredden vokser de israelske bosetningene frem, og segregeringsmuren med dem. I utkanten av Betlehem skiller den byens innbyggere fra det annekterte Øst-Jerusalem. Slik har livet til palestinerne på Vestbredden blitt etter opprettelsen av Israel i 1948.

En historisk garasje

Følger du muren fra utkanten av Betlehem og ned mot vest, kommer du til Aida flyktningeleir. Den ligger en knapp kilometer fra Betlehem, er ikke større enn 0,7 km^2 og er det midlertidige hjemmet til opp mot 5000 palestinske flyktninger. Mellom fotballbanen til FNs gutteskole og et ungdomssenter langs den eneste hovedgaten, ligger antikvariatet til Akram Warah, historiens vokter og glemselens bekjemper. En liten butikk og et utstillingslokale, hver av dem akkurat stor nok til å kunne passert som en norsk garasje. Langs veggen utenfor står gjenstander fra en tidligere tid. En tradisjonell palestinsk folkedrakt, med gult og rødt brodert mønster på brystet, henger nærmest inngangen. Det engang svarte stoffet har blitt grått av støv, og noen steder er stoffet revnet. Inne i butikker finnes ingen lyskilder. Det er kun opplyst av solen utenfor, som skinner i de lange rekkene med messingoverflater i lokalet. Der inne blandes lukten av gammelt treverk og metall med lukten av sitronsaft og røyken fra argelah, vannpipe. Støvet ligger tykt på hyllene mellom rekkene med gamle radioer, kjøkkenutstyr og endeløse antall kaffekanner.

Akram Warah samler sammen myntene og legger dem i en pose. På dreiebenken står esker med små verdisaker. Bak den står en hullete stol, en argelah med to halvbrente kull og enda flere esker og poser hulter til bulter. Akram gjemmer myntene i en boks i kaoset bak benken.

I dag er pengene i lommeboken hans dekorert med det israelske flagget og Davidsstjernen.

DYREBART: Dette er en av de siste av de palestinske myntene som ble laget. Siden da har palestinerne brukt andre land sine myntenheter.

Oppdrag «Vi glemmer aldri»

Hans oppdrag i livet er å minne unge palestinere om det som var før 1948. Han vil få dem til å huske at de er mer enn bare flyktninger, og han vil lære turister og utlendinger som kommer til leiren om flyktningenes historie. For ham er ikke en antikvitet bare noe gammelt og støvete. Det er en liten bit av historie, hans arv, naboens arv, arven etter til de 27 landsbyene som folkene i Aida kommer fra. På bordet ligger visittkortet hans. Der står det: «All people have a homeland to live in, but our homeland lives in us».

– Jeg vil fortelle folk om hvordan vi levde før i tiden. Og jeg vil sørge for at vi ikke glemmer hvor vi kommer fra. Vi har ingen historie her i Betlehem, våre familier kom fra andre steder. Det vil jeg at folk skal huske gjennom tingene jeg samler på.

GUIDET TUR: En venn av Akram tar med turister til leiren for å lære dem om flyktningenes historie.

Fortellingen om livet på landsbygden

Når Akram forteller om tingene i antikvariatet lyser det i øynene til den ellers så avbalanserte og rolige mannen. Han løper langs de støvete hyllene og henter ned forskjellige ting som alle forteller en liten bit om palestinernes hverdagsliv før 1948. Vannkarafler og kaffekanner med arabiske mønstre og skrift, radioer der Ramallah, Jerusalem og Kol Israel er stasjoner, sølvtøy og fat.

Lokalet ved siden av er innredet til å se ut som innsiden av et beduintelt, og på utstilling utenfor står gammelt jordbruksutstyr.

– Hvis du spør noen i leiren hva denne heter, er det ingen som kan svare deg, sier Akram og viser frem en svær krukke i keramikk.

– Den bruktes til å oppbevare olivenolje og heter hisje, forteller han.

Han peker videre til en stor sil laget av tre.

– Og denne bruktes til å rense frø og krydder.

Ivrig peker han på neste ting, en plog, og så neste, og neste. Han forteller hvor de kommer fra og hva de bruktes til. Akram smiler lurt.

– Hvis du elsker en ting bør du vite alt om det.

Fra rotet bak dreiebenken hans drar antikvaren frem et gammelt kart over Palestina, og peker på en landsby ved navn Beersheba. Det er herfra en del av gjenstandene i beduinteltet kommer fra. Plogen ble brukt til å pløye den rike, lysebrune jorden i området rundt landsbyen, og i olivenoljekrukken oppbevarte de olje fra fruktene av hundrevis av år gamle oliventrær. Mektige trær med kraftige stammer, noen av dem med røtter eldre enn landet selv.

Beersheba ble etnisk renset i 1948 og går i dag under det hebraiske navnet Be’er Sheva. De palestinske flyktningene vil likevel tilbake til oliventrærnes røtter, deres røtter.

JORDBRUKET: Før de ble flyktninger drev mange av familiene i Aida med jordbruk. Her er krukker til oppbevaring av olje og vann, robar, sil til å rense frø, hishe, og en jordkasse til å oppbevare mat. Disse er trolig fra tidlig 1900-tall.

Familie på flukt

Akram setter seg ned i stolen og tar opp slangen fra argelahen. Han tenner et nytt kull og plukker bort et av de andre med fingrene. Han tar et dypt trekk, puster ut den tykke røyken, tar et nytt trekk. Akram begynner å fortelle om hvordan moren kom som flyktning til Aida. Ihmaeda ble født i 1944 i landsbyen Beit Nattif like sør-øst for den hellige byen Jerusalem. Familien eide et lite stykke land, og hadde akkurat nok til å få hjulene til å gå rundt. Da hun var fire år gammel ble staten Israel opprettet og det lille samfunnet hennes ble fanget i krigen som brøt ut mellom den nyetablerte staten og dens arabiske naboer. Den 21. oktober 1948 stormet israelske tropper Beit Nattif. En liten jente og hennes familie fikk beskjed av soldatene om å evakuere hjemmene sine, med løfter om at de skulle få returnere kun tre dager seinere. De tok med seg bare sine aller viktigste eiendeler, vridde om nøkkelen i døren og forlot hjemmet sitt, i troen om rask tilbakekomst.

 

Fra jordet til asfalten

Opp mot 800.000 palestinere delte deres skjebne i det palestinerne kaller for al-naqba, katastrofen. 1200 av dem dro til Aida der FN ventet med telt å bo i til krigen var over. Tre dager kom og gikk, men Ihmaeda og familien fikk ikke flytte tilbake. Ukene ble til måneder, måneder til år, og snart 70 år senere bor den gamle damen fremdeles i FNs flyktningeleir. Rundt henne har menneskene mangedoblet seg, og siden området er like lite, har innbyggerne måttet bygge i høyden. Teltene har reist seg fra bakken og blitt grå betongblokker på flere etasjer, kun adskilt av små smaug som snirkler seg rundt mellom husene. Rundt tre av sidene i leiren ruver den mellom fem og åtte meter høye muren, bygget av det israelske militæret.

Det heter seg at kjært barn har mange navn, men i Aida er det tydelig at ikke alle barn med mange navn er kjære. Sikkerhetsmuren, anti-terrorgjerdet, apartheidmuren, separasjonsmuren, Israels barriere. Her i Aida avskjærer den palestinerne fra landområdene bortenfor, fra olivenlunden som står knappe meterne fra muren på den andre siden. Den grå betongstrukturen bukter seg gjennom leiren, og bare står der, bom stille, urokkelig.

Ihmaeda har ikke sett sin families jord siden den skjebnesvangre oktoberdagen i 1948. Om hun i dag hadde kunne returnert til landsbyen sin, ville det uansett ikke vært noe å finne. Beit Nattif er jevnet med jorden. Like i nærheten har den israelske byen Beit Shemesh vokst frem.

 

DOBBELSTRAFF: Graffitien på muren beskriver tydelig hvordan flyktningene opplever okkupasjonen. I tillegg til å bli frastjålet sitt land, blir de utsatt for folkerettsstridige overgrep på Vestbredden.

Nøkkelen til fred

En ung mann ved navn Mustafa, som jobber frivillig på ungdomssenteret rett ved siden av, kommer bort til butikken til Akram Warah. Han tilbringer av og til formiddagene sine hos Akram, der de sitter og prater og røyker argelah.

– Salamat, heisann, hilser han.

– Salam, svarer antikvaren.

Mustafa setter seg ned på en stol ved siden av Akram og strekker ut hånden mot vannpipen. Akram gir ham slangen, og den unge mannen tar et trekk. Han spør hva som skjer, og Akram forklarer på arabisk. Den unge mannen ler litt.

– Spør Akram hva i butikken som er til salgs, sier han og henvender seg til undertegnede.

Det er nemlig ikke alt i butikken som er mulig å kjøpe. Antikvaren peker på en hylle som står rett ovenfor dreiebenken. Der ligger det flere store, rustne nøkler. Disse er ikke til salgs. Da palestinerne flyktet fra hjemmene sine, var dette en av de få tingene de tok med seg. De låste døren til huset sitt, snudde ryggen til hjemmene sine i troen om at de en gang skulle returnere. Den troen har de fremdeles, og retten til å returnere er et ufravikelig krav i alle fredsforhandlinger mellom palestinerne og Israel. Nøkkelen har blitt selve symbolet på de palestinske flyktningene, og alle familiene har hver sin. Derfor har innbyggerne i Aida flyktningeleir bygget et stort nøkkelhull rundt inngangen til leiren, prydet med det som antas å være verdens største muftah, nøkkel. Inngangen kalles «The Gate of Return». For antikvaren er dette ikke noe han frykter at den unge generasjonen vil glemme.

– Min mor sin nøkkel henger i stuen vår, og er godt synlig i livet vårt. Jeg forteller barna mine hva den symboliserer, og alle palestinske flyktninger vet hva den betyr.

DONERT: Nøklene er fra husene til flere av de eldre i leiren. Disse ble donert til Akram for at han skulle kunne fortelle deres historie til andre mennesker.

Neste holdeplass: Hjemlandet

Fredag klokken tolv runger muezzinens, bønnelederens, sang utover fra moskeen midt i leiren.

Allahu akbar”, Gud er størst, kaller han ut. Muezzinen drar på vokalene, kaster dem rundt. Det er stille i gaten utenfor butikken til Akram, foruten noen barn som leker utenfor ungdomssenteret. Hovedgaten som går langs den høye muren er tom.

Hayya ala ‘l-falah”, skynd deg til velvære.

La ilaha illa-Allah”, det er ingen gud utenom Gud.

Når livet i leiren står stille får man tid til å ta inn over seg situasjonen flyktningene lever i. Ta inn over seg stillstanden folkene lever i. Kjenne hvordan ventetiden ligger som en kveldende hånd rundt leiren. Det er lett å forstå at Akram ønsker å vise hvem flyktningene egentlig er, hvor de egentlig er fra. Aida er en mellomstasjon, en holdeplass, og Akram sin ambisjon er at de unge ikke skal glemme hvor de skal. At reisen har et mål. Målet er olivenlundene og livene i Beit Nattif, Al Malha, Ajjour, og Beit Atab. Selv om landsbyene har blitt jevnet med jorden eller bygget ut av israelere, så er det for dem fremdeles deres land. Om det heter Israel eller Palestina, så krever familien til Akram Warah retten til jorden de ble kastet bort fra. De flyktet fra en krig, og de tre dagene med venting har blitt til nesten 70 år, men de venter fremdeles. Barn blir født ventende, menneskene tåler okkupasjon og trakassering, i håpet om at de en dag skal returnere til sitt hjemland, det hjemlandet som nå bare lever i dem. Den siste generasjonen som kan huske hjemlandet er på vei til å dø ut, og ungdommen lever i historien til de palestinske flyktningene. Historien om landsforvisning, okkupasjon, opprør, venting. Men hva venter de på? Hva kjemper de for? I en garasje i Palestina ligger svaret.

Men etter hvert som tiden går, svinner håpet hen og blir erstattet med frustrasjon. Frustrasjon over arbeidsledighet i leiren, over at strømmen går titt og ofte, over at vannforsyningene de får en gang i måneden fra FN ikke alltid strekker til. Frustrasjon over de israelske soldatene som kommer om natten og arresterer menn for å være med i politiske parti, over muren som konstant minner dem på deres maktesløshet. Frustrasjon over at fredelige demonstrasjoner og folkelig motstand mot okkupasjonen ikke nytter.

Men noen ganger prøver ungdommene å få utøp for frustrasjonen. Det kan bli farlig.

 

I tåregass og kuleregn

Akram forteller at han ble tvunget til å stenge butikken i 40 dager mens den israelske hæren hadde beleiret dem. Tåregassen har for lengst lettet fra luften i leiren, og gaten er ikke lengre dekket av gummikuler. Menneskene har for lengst gått tilbake til sine normale liv, og ingenting tyder på at det fire uker tidligere hadde vært store kamper i de trange gatene.

Frustrasjonen hadde tatt overhånd, det fikk være nok maktesløshet. Nå skulle stillhet bli til handling. En gjeng med shabaab, unge aktivister, samler seg ved foten av muren. De bygger et bål med gummidekk som de tenner på. Flammene slikker seg opp over betongblokken og ungdommene hiver på mer ting å brenne. Bålet vokser seg stort og etterlater svarte merker på muren. I flere timer holder de på å varme opp blokken. Det slår sprekker i blokken, og guttene jubler. De har laget et hull i muren.

Kort tid etterpå strømmer det til med soldater fra IDF, Israeli Defence Force. De omringer leiren og skyter tåregass og gummibelagte stålkuler på ungdommene. Aktivistene løper i alle retninger og forskanser seg bak hus og bosspann. De svarer med det de har, stein. Soldatene skyter mer gummikuler. Mer tåregass og lydgranater. Sammenstøtene varer en stund, men ungdommene kan ikke puste i all gassen. De løper sin vei.

RIVER MUREN: De unge palestinerne brente bildekk for å slå sprekker i muren som går gjennom leiren. Aksjonen førte til flere ukers beleiring av israelske militære styrker. (Foto: Dan Cohen, Mondoweiss)

Soldatene annekterer et hustak, og stasjonerer seg ved inngangen til leiren. De beordrer Akram til å stenge butikken. I fire dager veksler leiren mellom nesten total stillhet og sammenstøt mellom soldater og palestinske ungdommer. Flere av dem blir skadet av kulene. En israelsk soldat blir skadet av at to ungdommer kaster en murblokk på ham.

Til slutt brer roen seg i gatene. Akram sitter utenfor den stengte butikken sammen med den unge mannen fra ungdomssenteret, Mustafa. En soldat går forbi dem. Mustafa henvender seg til ham og spør på hebraisk: «Hvorfor er dere her? Dette er vårt land».

Soldaten svarer på hebraisk med amerikansk aksent. “Vi er her for å bevare roen”.

“Men dette er vårt land”, fortsetter Mustafa innstendig.

“Det vet jeg ingenting om”, svarer soldaten og fortsetter videre.

 

– Det er vår kulturarv

I den største israelske bosetningen på Vestbredden, Ma’ale Adumim, står et 400 år gammelt oliventre. Stammen er tykk og sterk, og den store, mørkegrønn kronen strekker seg mot solen. Hver høst bærer kronen grønne frukter. I følge Jeff Halper i Israeli Committee Against House Demolitions tilhørte treet en gang en palestinsk familie på Vestbredden. Nå står den i en rundkjøring i den ulovlige bosetningen.

Akram legger et nytt kull på argelahen. Trekker inn, puster ut den tykke røyken.

– Selv om jeg kan tjene mer penger om jeg flytter butikken min til Betlehem, tørr jeg ikke gjøre det. Jeg er redd for at de palestinske myndighetene kommer til å ta antikvitetene mine. De tror vel at jeg skal selge tingene til israelere, som kommer til å påstå at det er deres kulturarv, ikke vår. Men det ville jeg aldri gjort.

 


Anne Sofie Lid Bergvall has a bachelor degree in Middle Eastern history from the The University of Bergen. She has written for Bergens Tidende and Studvest, and previously served as the chairwoman for Hordaland Socialist Left Party. She currently works as a media consultant at Changemaker Norway.