Det glemte folket i Sahara

"I hvert ledig øyeblikk flyr tankene av sted og over landegrenser. Jeg har jo håp, men det føles som å skulle strekke seg etter mirakler." - Umetha. Foto: Mali Galaaen Røsseth

Det verste marerittet for et barn i flyktningleiren Dahkla er å våkne til lyden av regn.  De spinkle husene er bygget av soltørket leire, og raser sammen når det blir vått. Vannet de er avhengig av for å leve er også en fiende. I førti år har nærmere 150 000 saharawier vært forvist til en øde avkrok av Algeries ørken. Verden ser dem knapt. De er alle ofre for Marokkos invasjon av Vest-Sahara I 1975.

Det er tidlig morgen i Dakhla-leiren. Solen er et velkomment syn etter en bitterlig kald natt i teltet, og Hadya på 15 år kommer inn med et kullbekken for å lage te til frosne gjester.

Men alt fra kullet, til tebladene og vannet kommer fra internasjonale hjelpeorganisasjoner. Uten nødhjelp fra verdenssamfunnet kan man ikke overleve i en ugjestmild ørken hvor ingenting gror. I førti år har folk her levd på nødrasjoner, magefyll som holder sulten unna. Feilernæring rammer alle. Små barnekropper får ikke vokse ut til normal lengde, kvinner er blodfattige og risikerer livet når de skal føde barn fordi kroppen ikke har styrke nok. Tennene etes opp av et elendig kosthold. Fisk kommer i form av en liten hermetikkboks én gang i måneden, grønnsaker finnes knapt. Området kalles for "Helvetes hage”, sommertemperaturene går regelmessig over 50 grader.

Dagene i ørkenen er lange og varme, men så fort sola senker seg er barna ute i aktivitet. Foto: Mali Galaaen Røsseth

Vi går inn i historien i 1975. Spansk Sahara sør for Marokko var i ferd med å gli ut av Francos klør, uavhengighetsbevegelsen Polisario bygget seg opp og var klare til å overta. Men Marokko og Mauretania annekterte området, og en blodig borgerkrig brøt ut. Flere hundre tusen saharawier måtte flykte hals over hode over grensen til Algerie. Tusenvis ble fengslet og utsatt for grov tortur i marokkansk fangenskap. Raftoprisvinner Sidi Mohammed Daddach var en av dem. Han ble holdt i 24 år, mesteparten av tiden i isolasjon på dødscelle. Forholdene var forferdelige. I 1979 trakk Mauretania seg ut, og kampen sto nå mellom Polisario og Marokko, slik den fremdeles gjør. Siden 1991 har det hersket våpenhvile, overvåket av FN-styrken MINURSO, og saharawiene ble lovet en folkeavstemning om sin egen selvstendighet. Denne har blitt trenert av Marokko og den gamle koloniherren Frankrike siden da, og virker i dag å være fjernere enn noensinne. MINURSO er i tillegg den eneste FN-styrken i verden som ikke har lov til å rapportere om brudd på menneskerettigheter.

Kvinnene har dyrket likestilling i flyktningleirene siden de tok ansvar i oppbyggingen og organiseringen av leirene i 1975. Foto: Mali Galaaen Røsseth

Marokko har dessuten bygget en 2700 km lang mur tvers igjennom Vest-Sahara. Den er tungt minelagt, og voktes av 120 000 marokkanske soldater. Den er fire ganger lenger enn muren i Palestina, skiller familier og deler et helt folk i to. Og den er nesten helt ukjent i resten av verden.

Det drives en aktiv koloniseringspolitikk fra Marokkos side. Marokkanske settlere som flytter til den okkuperte delen får lavere skatt, billigere bensin og mange andre fordeler. Saharawiene sliter med å få jobb, deltakelse i fredelige demonstrasjoner er blant annet oppsigelsesgrunn.

Men hvorfor er Vest-Sahara så viktig for Marokko? Svaret er forstemmende enkelt: naturressurser. Området er rikt på fosfat, og utenfor kysten finnes enorme fiskeressurser. Muren som deler landet har alt av verdi på marokkansk-okkupert side, mens saharawienes side består av verdiløs stein og sand.

Saharawiene følger med på hva som skjer i verden. Selv er de gjemt og glemt av medibildet i verden. Foto: Mali Galaaen Røsseth

Også norske selskaper handler med Marokko om å utnytte ressursene. Norske trålere fanger fisken, norske fraktebåter lastes med fosfat til kunstgjødselproduksjon. Det norske oljefondet investerer i oljeselskaper som borer utenfor den rike kysten. Ingenting av dette kommer Vest-Saharas befolkning tilgode. En sardintråler kaster overbord mer fisk fra én trål hvis størrelsen er feil enn det feilernærte flyktninger i ørkenen får på en måned. Kontrastene er voldsomme.

I mellomtiden øker frustrasjonen blant de unge i leirene i Algerie. Små glimt av internett gjør at de kan sette livene sine i et annet perspektiv enn foreldrene. De er velutdannede, mange har mastergrader fra universiteter i Algerie. Men etter endt utdanning må de tilbake til leirene hvor det ikke finnes hverken jobber eller fremtidshåp. Samtidig ser de hvordan andre konflikter får oppmerksomhet fordi det føres krig, og frustrasjonen over Polisarios ikkevoldslinje ligger under overflaten. De er lei av å vente på et hjemland de aldri har sett. En soldat i sikkerhetsstyrkene sa det slik: "Jeg gjør som ledelsen ber meg om. Men ber de meg om å slåss, er jeg klar."

Saharawiene har prioritert utdanning i flyktningeleirene og bygd opp et godt skolesystem. I alle leirene har samtlige barn skolegang i seks år.  Foto: Mali Galaaen Røsseth

Polisario arrangerte i desember 2015 sin 14. kongress i Dakhla-leiren. 3000 delegater og gjester kunne ta ordet i frie, demokratiske diskusjoner med presidenten og regjeringen. Kvinnelige ministre ble valgt inn etter et kvoteringssystem. Jeg spurte utdanningsministeren om kvinners kår hos saharawiene. "Vi har et stykke igjen til vestens begrep om likestilling", sa hun. "Men vi må huske at både kvinner og menn må frigjøres fra gammelt tankegods hvis vi skal komme videre. Likestillingsarbeidet skal få større plass i skolen, og vi må være forbilder for barna våre." Hun ble gjenvalgt for fire år.

Familien jeg bodde hos så huset sitt kollapse da regnet kom i oktober 2015. Det meste av eiendelene ble knust eller vasket vekk i flommen som fulgte. Far er borte, og den yngste datteren måtte slutte på skolen for å hjelpe mor med en tung og arbeidskrevende hverdag. Strøm finnes ikke. Søsteren lider av anemi, og klarer for det meste bare å ligge på madrassen sin.

”Takk Gud, nå kommer den.” Flyktningene lyser opp når de ser FNs tankbil rulle inn i leirene. FN distribuerer vann to ganger i måneden. Foto: Mali Galaaen Røsseth

Jeg står sammen med mor og kikker på restene av hjemmet hennes. Hun er 55 år gammel, og livet har ikke vært enkelt. "Jeg kom hit som 15-åring", sier hun. "Jeg trodde det ville vare et år, toppen to. Så kunne vi dra hjem igjen. Nå har jeg oppdratt mine egne barn her." Hun setter et par intense øyne i meg: "Det har kommet mange som deg hit", sier hun. "De vil høre min historie, fortelle meg at de vil hjelpe. Men det skjer aldri noe etterpå". Jeg finner ikke et godt svar.

Men saharawiene er et seigt folkeslag. De har et ukuelig livsmot og humør, og kveldene i teltet går med til tedrikking og gode historier til langt på natt. Spontan dansing bryter ut når noen spiller musikk på telefonen.

Jeg spør mor om hun heller ville ha bodd i de okkuperte områdene på den andre siden av muren hvor livet er enklere, om hun kunne. Hun fnyser av meg. "Riktignok bor jeg i en flyktningeleir", sier hun. "Men her har jeg ihvertfall verdigheten i behold."

Da jeg skal reise kommer Hadya med to pakker couscous til meg. Hun hadde notert seg at det var noe jeg likte. De er merket med navnet på en hjelpeorganisasjon. Jeg prøver pent å takke nei, vil ikke ta maten fra dem. Hun gir seg overraskende lett.

Vel hjemme i Norge finner jeg dem i et hjørne av kofferten min. Gjestfriheten i Afrikas siste koloni følger med meg hele veien hjem.


Kari Bernardini is a member of the County Committee (Fylkesutvalget) for the Labor party in Hordaland, Norway. She has previously served as the Chariman for Norwegian People's Aid (Norsk Folkehjelp). 


Interessert i å lese mer om situasjonen i Vest-Sahara?
'Støttekomiteen for Vest-Sahara' arbeider for å frigjøre det som regnes som Afrikas siste koloni. Du kan lese mer om initiativet på deres hjemmeside: vest-sahara.no