Et brev til Kongen

Majids brev (Illustrasjon: Irina Reshetnikova © Fremmed.no)

Majids brev (Illustrasjon: Irina Reshetnikova © Fremmed.no)

Deres Majesteter, tusen takk for sist!

Jeg husker fremdeles den dagen jeg ble invitert til Deres 25- årsjubileum på Myren Gård i Kristiansand. Jeg holdt på å vaske toalettet da jeg fikk brevet, og jeg besvimte nesten av lykke.

Jeg husker når jeg og andre gode lillesandere kjørte til Myren Gård 29. juni. Jeg hadde på meg dressen jeg hadde lånt fra «Frode Kommode», en lokalbutikk i Lillesand. Alle måtte vise sin legitimasjon for å kunne komme seg inn. Jeg hadde «asylsøkerbrevet» mitt med meg, og jeg kunne ikke la være å misunne dem som hadde en skikkelig norsk legitimasjon.

Jeg husker fremdeles at det begynte å regne og at vi måtte ta på oss regnfrakker. Jeg husker fremdeles at jeg bukket og hilste på Deres Majestet, og deretter på Deres Dronning. Jeg tror ikke at noen i slekten min noensinne har møtt en konge. For en ubeskrivelig ære det var!

Og nå skriver jeg dette brevet som en som er blitt misforstått og mishandlet i Deres land...

Som en asylsøker er det mange utfordringer man må klare å komme seg gjennom, og jeg har klart å komme gjennom mange av dem. I løpet av seks måneder i Norge kom jeg inn på videregående. Jeg har jobbet hardt for lære meg deres språk, og jeg har blitt kjent med både sørlandsdialekt og trøndersk. Jeg klarte å få studieplass og studerte med andre norske elever. Jeg følte meg som en medelev, og jeg klarte endelig å finne venner som kunne forstå meg. Jeg følte meg som en av dem. Jeg klarte til og med å overleve det kalde været på Røros.

Hvis det ikke var for disse siste forstyrrelsene så hadde jeg kunnet fortsette min utdanning. Siden jeg var et lite barn har jeg drømt om å bli fysiker som Albert Einstein og Richard Feynman. Jeg ble tidlig inspirert av min far som var mattelærer. Det er takket være han at jeg fikk jeg en god mulighet til å bli kjent med vitenskap, ikke minst med fysikk.

Når jeg kom til et nytt asylintervju, begynte mine største bekymringer. Jeg visste med en gang at jeg skulle få dårlig resultat på vedtaket fordi jeg fikk inntrykket at saksbehandleren ikke ville høre på meg, men heller ville finne feil i det jeg sa.

Et par uker senere, på en mandag, mottok jeg en beskjed om at jeg skulle ta kontakt med en advokat. Det var samme dag jeg fikk vite at jeg hadde fått 6 på mattetentamen og 5 i engelsk. På samtalen med advokaten ble jeg mer håpløs på min fremtid her i landet. Landet som har gitt meg så mye så langt. Hvem skal jeg reise til i Afghanistan? Jeg har ingen igjen der. INGEN. Saksbehandleren påstår at jeg er 20 år og tror at jeg lyver. Jeg er nettopp fylt 17! Jeg leverte legitimasjon min to ganger, men UDI hevder at de ikke har mottatt noe i det hele tatt...

Og så kom dagen jeg fikk avslag på søknaden, og hjertet mitt ble knust enda en gang i livet mitt.

Jeg ble torturert i Afghanistan - er ikke tegnene på kroppen min klare nok? Faren, broren og svigerbroren min ble henrettet. Hvorfor? Fordi vi ikke var troende nok - og ikke var med på leken. Fordi vi ikke ville gi inn til deres krav. Jeg var fra en rik familie, men vi ble fratatt alt. Jeg mistet resten av familien min på veien hit. Er det noe verre som kunne ha hendt meg?

Jeg ber Deres Majestet å ta hensyn til meg som en ung gutt som har reist til Norge på jakt etter trygghet og en bedre fremtid. En fremtid som han ikke kunne finne i sitt eget land. Jeg føler meg svakere enn noensinne, og med håpløshet ber jeg Deres Majestet om hjelp. Om hjelp til å ikke måtte miste den trygge følelsen jeg fikk den dagen jeg møtte dere på Myren Gård. Den tryggheten jeg har fått av å kunne leve i Deres land.

Vær så snill, hjelp meg.

Beste Hilsen,

Majid Khalili

Et Brev til Kongen (Illustrasjon: Oleg Guta © Fremmed.no)


Majid Khalili is a young survivor from Afghanistan who immigrated to Europe in search of safety and a better life.