Fra Syria til Norge - En enslig trebarnsmor på flukt

"Fra Syria til Norge" (Illustrasjon: Shushan © Fremmed.no)

Dette er en ekte historie om fortelleren selv. Jeg er en kvinnelig flyktning fra Syria. Der pleide jeg å leve et fredelig liv med mine tre barn. Det er lenge siden jeg har sett dem nå, men jeg er vant med livets problemer. Jeg er en sterk kvinne, og jeg bærer de vanskelighetene med stolthet.

Mitt valg om å flykte fra hjemlandet begynte med problemer i ekteskapet. Det var et problematisk forhold; noe jeg fikk erfare på daglig basis, og over lengre tid. Den andre grunnen for at jeg bestemte meg for å flykte var for å redde mine barn fra den fordømte krigen. En konflikt jeg, som folk flest, ikke hadde noe med å gjøre. Det gikk ikke lang tid før konflikten forverret situasjonen i livet mitt. Jeg mistet jobben; min eneste kilde til levebrød. Situasjonen til resten av familien var heller ikke noe enklere enn min egen. Med krigen i sin fulle gang, finnes det ikke ord på tingene vi så. Frykten jeg så i mine barns øyne er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Etter et år omringet av krig bestemte vi oss for å flykte. Valget falt på Tyrkia, et land vi håpet på skulle være tryggere. Men forsøket mitt ville ikke lykkes - selv om jeg fikk meg jobb i et tyrkisk eksportselskap. Arbeidet var tungt og lønnen var liten. Jeg jobbet fra syv om morgenen til syv på kvelden. Hjemme ventet min arbeidsløse mann. Pengene strakk så vidt til, og lønnen jeg tjente var akkurat nok til husleie, mat og drikke. Det var til tross for dette en viktig erfaring for meg. Jeg tilbrakte mesteparten av tiden min utenfor huset. Jeg lærte å ta ansvar.

Til slutt klarte jeg ikke å bo der mer, og vi bestemte oss, til tross for at krigen var i sin fulle gang, å dra tilbake til vårt lille hjem i Syria. Der åpnet jeg en liten butikk som jeg renoverte og begynte å jobbe i. I butikken solgte jeg klær til kvinner.. helt til den dagen det skjedde en eksplosjon, og butikken min ble fullstendig ødelagt. Det var ikke nok til å stoppe meg. Jeg har alltid hatt håp. Jeg åpnet butikken igjen som frisørsalong, men det varte ikke lenge før også denne ble sprengt i en ny eksplosjon. På dette tidspunktet skjønte jeg at noe måtte bli gjort. I løpet av to dager planla jeg turen - og bestemte meg for å dra.

Fra Syria reiste jeg til Libanon, og fra Libanon til Tyrkia. På veien møtte jeg mange ungdommer som reiste samme vei. Vi bodde i Tyrkia cirka 10 dager før vi fikk plass hos en smugler som lovet å ta oss til en gresk øy. Veien til Hellas ville vise seg å være svært vanskelig, og i løpet av smuglerturen så jeg døden med mine egne øyne mer enn én gang. Men hver gang jeg var nær på å gi opp, tenkte jeg på mine barn. De har alltid vist meg veien fremover. Etter ti dager med desperasjon fant jeg en vei ut. En som kunne ta meg gjennom døden, gjennom det ukjente. Jeg leverte mitt liv til han betingelsesløst. Jeg vet ikke om det var riktig eller galt, men når man handler i desperasjon, og risikerer livet sitt, ender man til slutt med å ikke bry seg om noe i det hele tatt.

Båten som skulle ta oss over havet var overfylt. Det var så trangt at folk måtte sitte oppå hverandre. Jeg telte over 55 personer. Vi var av ulik bakgrunn og alder, men vi hadde alle noe til felles; håpet om at båten skulle komme seg sikkert til lands. Etter to timer på sjøen, med beina til unge folk over meg, var vi fremme på øyen Koios.

Ved ankomst til øya møtte vi en gruppe med journalister, fotografer og frivillige. Dette var det første lyspunktet på reisen. De sørget for at vi fikk mat og drikke, og jeg fikk til og med en ny og ren kjole. Men gleden ville vise seg å være kortvarig, for reisen var langt ifra ferdig.

Vi måtte gå i fire timer under den varme solen, uten å stoppe, før vi kom til hvor vi måtte vente på bussene. Røde Kors kom med busser og hjalp oss komme til Athen. Det var i Athen jeg mistet vennene jeg hadde blitt kjent med på reisen, og nå var jeg plutselig helt alene igjen. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg dra til Ungarn med resten av dem som var her? Da hørte jeg folk snakke om at veien til Ungarn hadde blitt stengt tidligere på dagen, men at de hadde funnet en annen vei, gjennom Kroatia. Mange var forvirret. Jeg klarte ikke å ta en beslutning den dagen fordi jeg var så sliten. Siden begynnelsen av reisen visste jeg aldri når jeg skulle få sove, og jeg hadde ikke sovet på lenge. Jeg bestemte meg for å stoppe i Athena for en kveld, og fortsette reisen dagen etter.

På en resturant den kvelden, møtte jeg en smugler som lovet å skaffe meg plass på et fly. Vi snakket sammen. Han måtte forsikre seg om at jeg var trygg. Vi avtalte turen, og han ga meg visittkortet til en båt som kjørte fra Athena til øyen Santorini. Tidlig neste morgen dro jeg til båten, og på turen ut til øyen fikk jeg nyte den fantastiske utsikten, en sjanse jeg ikke hadde hatt før nå. Jeg fikk til og med noen bilder av meg selv på båten. Da jeg ankom på kvelden, gikk jeg direkte til flyplassen. Her startet turen min fra Santorini til Sveits - og senere til Oslo.

Jeg hadde blitt fortalt at jeg ikke skulle snakke med noen når jeg ankom flyplassen i Norge, og at jeg skulle finne meg et sted hvor som helst utenfor flyplassen. Dagen etterpå skulle jeg dra til UDI. Jeg var utrolig stresset, og alt jeg ville var å sove. Jeg gikk ut i kulden og satt meg på en trebenk. Kulden den kvelden satt seg dypt i magen min. Det var en natt jeg sent vil glemme. Neste morgen fant jeg meg selv liggende på bakken, fortsatt utmattet. Selv om min situasjon var trist og slitsom, fikk jeg min utholdenhet fra tanken om mine barn, og ønske om å gi dem et nytt liv - fritt fra psykiske problemer.

Reisen jeg hadde begitt meg ut på var risikabel, og jeg kunne ikke vite om det skulle være trygt eller ikke. Konstant tenkte jeg på om jeg noen gang skulle få se mine barn igjen. Nå har jeg omsider nådd et trygt land, et land hvor alle har de samme menneskerettighetene, et demokratisk land, et land hvor mennesker er like. Jeg har møtt nye mennesker, og fått venner som er hyggelige og gode. Hver dag minner jeg meg selv på hvor heldig jeg er som får være i Norge. Jeg holder på å lære språket, og jeg føler meg lykkelig her. Nå  jobber jeg for å få mine barn hit. Det er det snart to år siden jeg sist så dem, og jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å se dem igjen.

Mitt budskap til alle som leser denne historien er at om dere har muligheten å hjelpe en flyktning, ikke nøl -  fordi det har aldri vært vår intensjon å forlate vårt hjemland, våre familier eller våre hjem. For mange av oss er Norge et land med skikker og tradisjoner vi aldri har vært vitne til før. Det er mye her som kan virke uvant og merkelig. Det å starte på nytt er en prosess, og det er ikke lett.

Det tar tid å venne seg til et liv på et nytt sted, men når dere er åpne mot oss, og hjelper oss, akselerer det integreringsprosessen, og det gjør livene våres bedre. Det gjør det enklere for oss å få tilbake vår selvtillit, det gjør det enklere for oss å kunne gi tilbake.

 

Teksten er oversatt av Arsenii Markov og Evelyn Furnes, Kulturmagasinet Fremmed, i samarbeid med Manal.


1445271471063 (1).jpg

Manal Abou Hamed is a Syrian refugee from Damascus, Syria. She fled the war in the hopes of securing her children a safe future - and is currently seeking asylum in Norway. 


Kulturmagasinet Fremmed er et tospråklige (engelsk og norsk) nettmagasin om migrasjon, frivillighet og kultur. Vårt mål er å motvirke fremmedfrykt- og fremme inkludering ved å fortelle historiene som ellers ikke blir dekket av media. 

Vi leter stadig etter nye
bidragsytere. Har du noe du vil fortelle, eller kjenner du noen som vil bidra? Send oss en mail på kulturmagasinet@fremmed.no

Hold deg oppdatert ved å følge Kulturmagasinet Fremmed på våres facebook og instagram side.



Del artikkelen med dine venner.