Norsk Negresse - Identitet som skiller

 "Nasjonaldag" (Illustration by Max Tref.  © Fremmed.no)

Hva betyr egentlig identitet? Identitet blir definert som den man er. «Identitet kan også betegne ens selvbilde eller selvoppfatning. Hvis noe er identisk, er noe fullstendig likt. I psykologien brukes identitet om den del av personens selvoppfatning som oppleves som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. (Kilde: SNL)                      

Hva betyr egentlig dette for meg… hvem er jeg? Som barn husker jeg min mor som gråt av fortvilelse for at barna hennes ble behandlet annerledes på grunn av at de var en annen nasjonalitet enn hun selv. Jeg er nemlig halvt eritreisk og halvt egyptisk. Jeg ble født i Kairo og bodde der frem til jeg var 9 år. Den gang søkte mine foreldre ut i den store verden etter et land der deres barn skulle kunne definere seg selv uten andres begrensning. Et land som ga dem friheten til å bli det de ville bli, og en ny hverdag uten trakassering. Drømmen om det nye livet førte dem til Norge.

Nå er jeg 30 år og ser tilbake på det mine foreldre måtte ofre for vår frihet. Jeg hadde en fantastisk barndom fylt med latter, minner fra håndballdagene og gode øyeblikk med mine venner. Jeg var godt integrert, og følte meg “norsk” på lik linje som alle andre. Med alderen innså jeg at jeg kanskje ikke var norsk når jeg først valgte å tro på noe annet enn andre. Jeg var muslim, og jo eldre jeg ble jo mer ville jeg fordype meg inn i min tro. Dette var ikke særlig synlig før jeg begynte å gå med hijab. Jeg begynte å dekke håret mitt. Jeg var fortsatt den samme - den tullete, skravlete, gladjenta som jeg alltid hadde vært.

Første gang jeg følte meg annerledes var rundt 20 årsalderen. På det tidspunktet jobbet jeg på et sykehjem og opplevde det som definerte slutten for meg selv som «norsk». Jeg var ferdig på en nattevakt og satt å skrev rapport. I bakgrunnen hørte jeg på en kaffeprat mellom mine kollegaer som skulle starte sin dagvakt. Plutselig roper en av kollegaene; “hvor er den svarte gutten som er på opplæring?!” Tausheten brer seg over i rommet, og hun gjentar seg. Jeg velger å ignorere det, men når ingen sier noe og hun gjentar seg nok en gang, innser jeg at dette er noe noen må svare på. “Det egner seg ikke å si slikt på en arbeidsplass” sa jeg med en rolig stemme. Svaret som jeg fikk tilbake av henne forbauser meg den dag idag; “Kjære deg, vi er i Norge, jeg kan si hva jeg vil”. I taushet drar jeg hjem og gråter meg til søvne. Ingen sa det var feil, ingen sto ved min side. Men hvorfor i all verden var jeg lei meg, jeg kjente jo ikke gutten en gang, til tross for det, traff de ordene meg som om de var rettet mot meg personlig. Er det bare jeg som bare blåser det opp?! Jeg valgte å la det ligge...

Så ringte telefonen min, på andre siden var det samme dame, hun forklarte meg at hun ikke hadde noe imot meg. Jeg fortalte henne at dette var uakseptabelt å si på en arbeidsplass. Hun sa at om jeg tenkte å ta det videre med våre overordnede ville det bare bli verre for meg. Jeg la på, og følte en stadig økende følelse av mot for å stå opp for meg selv - og det som er rett.

Jeg tok det videre og ble kalt inn til møte med min sjef, hennes overordnede, vedkommende og en representant fra fagforbundet. Sjefen startet møte med å forklare meg at i Norge var det å si “negresse” en helt vanlig ting, og at de var blitt enige om å gi meg, og henne - en skriftlig advarsel. Jeg skulle få en skriftlig advarsel for min oppførsel! Denne episoden rystet min verden, og det var først gang jeg la merke til at jeg var annerledes. Hvis jeg ikke var norsk- hvem var jeg da?

Etter den hendelsen prøvde jeg å finne min tilhørighet. Jeg begynte å dra til moskeen oftere og prøvde å bli venn med folk som så ut som meg og som trodde på de tingene jeg trodde på. Det var godt å bli akseptert av likesinnede som også forsto mitt dilemma. Mennesker som kunne relatere seg til å være norsk og utenlandsk samtidig. Men innerst inne så var jeg ikke bare den utenlandske muslimske jenten. Jeg likte alle uavhengig av farge, tro, og legning. Jeg har alltid tenkt at Gud er barmhjertig - så hvem er jeg til å dømme andre. Folk setter deg i en bås, gir deg en merkelapp om hvem du er og hvem du skal være.

Alle de gangene jeg har hørt om hendelsene mine foreldre ble utsatt for pga språkvansker, etnisitet, og tro gjorde meg sint og satte meg i en forsvarsposisjon. Jeg skulle nemlig aldri bli slik mine foreldre ble, tause. De tok imot alt og ville ikke “lage problemer”, som de kalte det. Min mors varme omfavn den dagen jeg gråt meg selv i søvne - etter det som skjedde den nattevakten, ble min drivkraft. Hver gang jeg følte meg urettferdig behandlet så jeg for meg mine foreldre, og automatisk fikk jeg styrken til å stå opp for meg selv og for det som er rett.

Norge er mitt hjem, og på lik linje med alle andre ønsker jeg å feire det på folkefesten den 17 mai. Man tar fram finstasen, starter dagen med en fortreffelig frokost og begir seg ut i gatene.  Da starter blikkene. Jeg ser utenlandske barn som har på bunad og de bærer den med stolthet. Det er ingenting som sårer meg mer enn å se barn som går i bunad få rare blikk grunnet sin etnisitet. Jeg leste i et forum der en anonym bruker skrev: «Jeg må innrømme at ingenting skurrer mer når en mørkhudet kommer med Hardangerstakk el. Lignende. Er overhodet ikke rasist altså! Men en bunad for meg er det norskeste av det norske.»  

Tidligere elsket jeg 17. Mai, men nå er jeg blitt så oppmerksom på alle blikk som sendes min vei. Blikk som signaliserer misnøye for min tilstedeværelse på en slik dag.  Norges dag. Er jeg mindre verdt, er jeg ikke norsk? Jeg misliker sterkt gleden som er tatt fra meg. Usikkerheten som er plantet i meg om at jeg skal alltid må strebe for å bli norsk, tanken på at jeg kanskje aldri blir bra nok. Mitt utseende definerer meg, min religion begrenser meg og mine ord gjør meg mislikt.

Noen ganger så føler jeg meg så håpløs og har så mye sinne inni meg og jeg havner i perioder med depresjon, men så leser jeg vakre utsagn av vakre mennesker og det gir meg håp. Presten i Den norske kirke, Per Arne Dhal, sa i en håpsmesse i forbindelse med 22. juli;

“Sinne er en undervurdert kraft, som en reaksjon mot ondskap og som en måte å begrense det ondes virkning på, og som en kilde til å frigjøre energi.”

Mot handler om å orke å reise seg, om å søke hjelp hos andre for å kunne reise seg, og å stå sammen innenfor de oppgaver som fremtiden krever av oss som folk og nasjon.»

Slike utsagn hjelper meg videre. Tidene forandrer seg. Det er nå flere unge mennesker som tør å si det de står for. De er modige og fryktløs. Jeg hyller serien SKAM som tar fram ulike problemstillinger og viser utfordringene til de mange ulike ungdommene. De tar frem viktig temaer som man må tørre å snakke høyt om.

Tro det eller ei, men jeg elsker dette landet. Jeg står for dets kultur, verdier, frihet for å tro, frihet for å drømme og friheten for å bli hvem enn du vil bli.  Ingen land er perfekte, men Norge står ganske høyt på listen. Jeg skriver ikke det jeg skriver for å fokusere på det negative. Tvert imot, jeg fokuserer på fremtiden og håpet om at Norge skal bli perfekt. Dette er landet jeg regner som mitt hjem. Ingen land måler seg med levestandarden vi har her, landets skjønnhet med sine sterke fjell og vakker natur. Ingenting er som å være ute i naturen og møte på andre nordmenn og utvekslingen av et høflig hei og et smil. I det øyeblikket er vi ett folkeslag, udefinert av tro, hudfarge eller etnisitet. Dette er det Norge jeg ønsker å leve i.

Jeg skriver disse ordene her i håp om at andre skal lese de og reflektere litt. Jens  Stoltenberg, vår tidligere statsminister og tidligere leder i Arbeiderpartiet sa i et intervju;

«… Ord trøster. Ord gir mening og ord mobiliserer ».  

12038195_10156106728495074_1029414050937172355_n.jpg

Heba Osman has a bachelor degree in Nursing from the Universty of Oslo. She is currently studying Arabic at the University of Bergen.


Fremmed.no is looking for contributors!

Fremmed is an organization founded in February of 2016, with the purpose of spreading cultural awareness about immigration, as well as the exchange of ideas between Norwegians and immigrants in Norway.

If you have story to tell, an experience to share, or an opinion to discuss, contact us on kulturmagasinet@fremmed.no - or by writing to us on facebook



Share this story with your friends