Politisk forfølgelse fremfor søken etter sannhet

Saharawiene bruker sjal rundt hodet for å beskytte seg mot ørkenens sandstormer. Bildene som følger artikkelen er tatt av en anonym fotograf fra Vest-Sahara (red.anm).

“Tone, this is the risk we all must take, and I have accepted it”, sa Laila Fakhouri idet hun forsøkte å roe nervene mine da jeg gjorde meg klar til å forlate Marokko for noen uker siden. Jeg hadde bedt henne ta vare på seg selv, og ikke gjøre noe som kunne sette henne i fare. Nå er jeg tilbake i Marokko, for å observere rettssaken til en gruppe politiske fanger, som er blitt kidnappet fra sitt hjem i Vest-Sahara.

Laila Fakhouri er en 22 år gammel jente fra Vest-Sahara. En av de første dagene jeg traff henne satt vi ute på trappen og drakk te. Vi diskuterte hvordan unge saharawier går ut i gatene for å fredelig demonstrere mot marokkanske myndigheter. “The police always comes” sa hun. “When the police come, the girls form a line so the boys can run. They just beat the girls - they take the boys out to the desert...”  

Protestleiren bestod av kvinner, menn, barn og eldre. 

Denne artikkelen handler om en rettssak som får mye oppmerksomhet i Marokko og Vest-Sahara. 25 personer ble dømt til svært strenge straffer etter at en fredelig demonstrasjon ble slått hardt ned på av myndighetene. Alle 25 har blitt utsatt for tortur, for å få dem til å tilstå lovbrudd de aldri har begått. De kalles “Gdeim Izik-gruppen”, oppkalt etter demonstrasjonen “Gdeim Izik”.

På denne rettssaken har jeg vært internasjonal observatør, og Laila Fakhouri er min oversetter. Jeg har reist til Marokko to ganger for å følge saken til Gdeim Izik-gruppen. Saken er spesiell og må sees i lys av både politikk og menneskerettigheter.

I 1991, etter våpenhvilen, startet det Saharawiske folk en indifida. Saharawier bruker peacetegnet som et symbol på deres fredelige protest mot okkupasjonsmakten.

“Here sits the next government of Polisario”

Under den siste dagen av rettssaken i januar sa Laila til meg: "Here sits the next government of Polisario." Det får deg til å tenke på hvorfor disse 24 mennene faktisk sitter i fengsel. Hvorfor de har blitt utsatt for tortur. Hvorfor de blir utsatt for umenneskelig behandling. Hvorfor de fortsatt er frarøvet sin frihet. Begrunnelsen er nettopp deres kamp mot okkupasjonen – deres kamp for selvstendighet.

Ingenting vil forandres, hvis ingen videreformidler historien.

Vest-Sahara er den glemte nasjonen. Den glemte konflikten, som de færreste har kjennskap til. Laila vokste opp i de okkuperte områdene av Vest-Sahara. Hun pleier å si at det vondeste er ikke det å bo under okkupasjon, men å innse at hun og hennes folk ikke eksisterer. “Vi er glemt”, sier hun. Ingenting vil forandres, hvis ingen videreformidler historien.

Menneskene samlet seg i Gdeim Izik leiern etter søken om et bedre liv.

Vest- Sahara konflikten

Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Landet er delt av verdens nest lengste militære mur som strekker seg over 2700 kilometer. Muren er dessuten forsterket av verdens største sammenhengende minefelt. Muren er 12 ganger så lang som Berlinmuren.

På den ene siden kontrollerer Marokko området ved hjelp av store militære styrker. Det er antatt at det finnes fire politimenn per innbygger i de okkuperte områdene av Vest-Sahara.  Den andre delen er kontrollert av Frente Polisario, Vest-Saharas frigjøringsbevegelse og regjering.

Myndighetene overvåket leiren fra dag en. 

Da Marokko invaderte Vest-Sahara for over 40 år siden ble store deler av befolkningen drevet på flukt. Over grensen til Algerie fant de trygghet, og har bodd i leirer der siden. De som ble igjen i hjemlandet utsettes for alvorlige overgrep fra marokkanske okkupasjonsmyndigheter. I over 40 år har de ventet på at deres rett til selvbestemmelse skal bli innfridd.

Menneskerettighetssituasjonen i det okkuperte området er blant de verste i verden. Det finnes ikke ytringsfrihet. Heller ikke forsamlingsfrihet eller organisasjonsfrihet. Fra 2005 har det vært omfattende demonstrasjoner i alle byene i Vest-Sahara, der fredelige demonstranter markerer sin støtte til frigjøringsbevegelsen og kravet om selvstendighet. Marokkansk politi slår hardt ned både mot demonstrantene og mot kjente menneskerettighetsaktivister i området. På internasjonale rangeringer over politiske friheter scorer Vest-Sahara lavest, av alle land i verden.

På vegne av befolkningen i leiren, ble det dannet en dialogkomite som holdt forhandlinger med myndighetene.

Gdeim Izik gruppen

I 2010 arrangerte en mindre gruppe saharawier en protestleir utenfor hovedstaden i Vest-Sahara El Aauin. Protestleiren er kjent som ”Gdeim Izik” og er av mange omtalt som starten på den arabiske våren. Leiren vokste fort, og bestod til slutt av flere tusen demonstranter.

Grunnen til at demonstrasjonen kalles en protestleir er at den tok form som en stor teltleir. Den bestod av hundrevis av telt. Saharawiene som folk var tidligere nomader i det området som i dag er Vest-Sahara, og telt var den type bolig de brukte. Ved å sette opp en fredelig teltleir i ørkenen ønsket demonstrantene å bruke denne symbolikken til å fremme sin sak.

Protestleiren bestod av en dialogkomité som var i jevnlige forhandlinger med myndighetene. Den 6 november 2010, etter at leiren hadde overlevd i vel en måned, inngikk marokkanske myndigheter og dialogkomiteen en avtale. Det ble avtalt at leiren skulle avvikles den 8 november 2010. Myndighetene holdt imidlertid ikke sitt ord og angrep leiren klokken 06:00 den 8 november.

Leiren bestod av over 60 000 innbyggere - boende i 4000 telt. 

Under ødeleggelsene av leiren brøt det ut store demonstrasjoner i flere byer i Vest-Sahara.

Utallige saharawier ble arrestert og bortført av marokkansk politi under og i etterkant av opptøyene. 25 menn slapp aldri ut. Disse mennene er nå kjent som “Gdeim Izik-gruppen”.

25 menn er tiltalt for drapet på 11 politimenn som døde under opptøyene som oppsto som følge av ødeleggelsen av protestleiren. Disse 25 mennene er alle sentrale menneskerettighetsaktivister. Halvparten av mennene utgjorde dialogkomiteen som var i forhandlinger med myndighetene.

Bilde av Eenama Asfari inne i Gdeim Izik leiren.

En av 24 er Eênama Asfari. Eênama Asfari er en ledende skikkelse blant saharawiene, og han er president for CORELSO (Committee for Liberties and Respect for Human Rights in Western Sahara). Eênama ble arrestert 7 november, for handlinger som ble begått 8 november. En forbrytelse som han rett og slett ikke kunne ha begått, fordi han allerede på dette tidspunktet var bortført og ble torturert av Marokkansk politi.

En annen av de 24 er Abdelajhi Larroussi. Larrousi var en del av protestleiren. Han dro ut i ørkenen for å protestere som så mange andre, for å kjempe for sine mest grunnleggende rettigheter. Laroussi ble den 8 november pågrepet for drapet på én av 11 politimenn. Hvilken politimann han er siktet for å ha drept er fortsatt uvisst. Laroussi har vanskeligheter med å gå, og har kontinuerlige blødninger i hjernen, etter torturen han ble utsatt for.

"Deida" er en gammel politisk aktivist som kjemper for selvbestemmelse for det saharawiske folk, og onkelen til en av fangene i Gdeim Izik gruppen. Under en demonstrasjon februar 2017 - ble Deida brutalt slått ned på gaten av politiet i El Aiun.

Militærdomstolen dømte disse 25 mennene til uforholdsmessig strenge straffer, fra 20, 25 og 30 år, til livstid i fengsel. En av de opprinnelige 25 fangene var ikke tilstede da dommen falt, men ble likevel dømt til livstid. Han har idag fått innvilget politisk asyl i Spania.

Ankesaken til de resterende 24 skulle opp for ankedomstolen i Rabat den 26 desember 2016. Saken ble imidlertid utsatt etter bare én dag, og ble da planlagt til 23 januar 2017. Den 25 januar 2017, etter at prosessuelle spørsmål var avklart, ble saken igjen utsatt til 13 mars 2017. Den 13 mars startet prosedyrene igjen, og det var klart for bevisbedømmelse. Bevisene ble fremlagt for retten den 13 mars, der flere kniver, mobiltelefoner, og en film var konfiskert. Den 13 mars begynte også vitneavhørene av de tiltalte, der totalt 8 av de tiltalte ble avhørt av retten. Den 15 mars ble rettssaken igjen utsatt til 20 mars.  I min rolle som internasjonal observatør skulle jeg bedømme hvorvidt rettssaken mot Gdeim Izik-gruppen var en rettferdig rettssak, og i overensstemmelse med internasjonal rett.

Etter at marokkanske myndigheter hadde bygget en sandmur rundt leiren, hadde den kun en utgang. Her ble alle innbyggerne tvunget til å gjennomgå en identitetssjekk.

Politikk foran juss

En rettferdig rettergang er en grunnleggende menneskerettighet. For at en rettergang skal være rettferdig er det to grunnprinsipper som gjelder. For det første skal alle behandles likt fremfor loven og domstolen. Altså skal ingen forskjellsbehandles når saken deres behandles. I tillegg har enhver rett på at saken deres behandles offentlig av en formell, kompetent, uavhengig og upartisk domstol. Til sist har man rett til å anke dersom man mener dommen er feil.

Prinsippet om likebehandling foran en domstol kan mildt sagt sies å være brutt når det kommer til rettssaken mot Gdeim Izik-gruppen. Forsvaret blir konstant forhindret fra å levere et tilstrekkelig forsvar. De blir kontinuerlig avbrutt mens de har ordet, og blir nektet å legge frem den politiske bakgrunnen for protestleiren. Den sivile parten, og påtalemyndighetene, får imidlertid lov til å snakke om politikk uten innblanding fra dommeren. De omtaler de tiltalte som mordere og terrorister, stikk i strid med uskyldspresumsjonen. Under vitneavhørene av de tiltalte stilte dommeren kontinuerlig spørsmål som var imot de tiltalte, og avstod fra å følge opp med spørsmål som ville bevise den tiltalte sin uskyld. Da forsvaret fremmet spørsmål som var gunstige for den tiltalte, eksempelvis hva som faktisk skjedde i leiren morgenen 8. November, avviste retten spørsmålet.

En hel generasjon vokser opp uten grunnleggende menneskerettigheter.

Et annet prinsipp som er grunnleggende for etterlevelsen av prinsippet om en rettferdig rettergang, er grunnvilkåret om en uavhengig og upartisk domstol. I sum skal en stole på at domstolen dømmer etter loven og ikke forskjellsbehandler partene.

Generelt sikrer ikke Marokko rettssikkerhet for den enkelte. Rettsstaten er av nyere dato, sist konstituert av Marokkos nye Grunnlov i 2011. I sum ligger mye makt fortsatt i kongens hender.

I saken om Gdeim Izik-gruppen er det politikk fremfor jus som dominerer rettssalen. Store protester brøt fra tid til annen ut i rettssalen. Særlig når forsvaret brakte frem Genevakonvensjonen, og okkupasjonen av Vest-Sahara (et faktum Marokko benekter på det sterkeste), brøt det ut store opptøyer inne i rettssalen. Det kan alt i alt synes til at lovens lange arm er tatt ut fra rettssalen og over til kongens bord. I så måte mister også fangene håpet, og de roper på vei inn til rettssalen slagord om selvbestemmelse, og bærer deres tradisjonelle drakter, til tross for at de er klar over at dette standpunktet etter alt å dømme vil gi dem strengere straffer.

Menneskene i de okkuperte områdene i Vest-Sahara lever i et sosialt, økonomisk og politisk apartheid regime.

Alle fangene hevder at de har blitt torturert. Alle fangene hevder å ha tilstått under tortur.

Det groveste bruddet på menneskerettighetene er imidlertid krenkelsen av torturkonvensjonen. Torturkonvensjonen oppstiller et forbud mot tortur, og gjør staten pliktig til å etterforske og ekskludere bevis som er innhentet gjennom bruk av tortur.

Flere rapporter konkluderer med at tilståelsene er innhentet ved hjelp av tortur og at alle fangene er blitt utsatt for tortur over flere år. Alle fangene hevder at de har blitt torturert. Alle fangene hevder å ha tilstått under tortur. De tiltalte har blitt tvunget til å signere på papir - helt utmattet og livredd etter torturen de ble utsatt for- ved hjelp av fingeravtrykk, der vakter har tvunget fingeren deres ned på et stykke papir. De tiltalte forteller om hvordan de ikke hadde kjennskap til innholdet av erklæringene, og om hvordan dokumentasjonen er forfalsket, der de utgjør en del av en ”made-up case” mot dem.

Under vitnesbyrdet til Mohammed El Ayoubi, som er løslatt som følge av helsemessige årsaker, uttalte Ayoubi at: "Jeg ba om brød, men de ga meg juling". Ayoubi, en fattig mann som var på leting etter et bedre liv i leiren Gdeim Izik, ble brutalt voldtatt av politistyrkene morgenen den 8. November, og har fortsatt vanskeligheter med å gå etter torturen han ble utsatt for.

Den 24. november åpnet styrkene ild mot en bil på vei inn til leiren. 14 år gamle Nayem Elgarhi døde. Han ble begravd i all hemmelighet, og etterforskningen ble aldri iverksatt.

Bevisene i seg selv blir dermed ulovliggjort. I tillegg er torturen i seg selv et menneskerettighetsbrudd. Krenkelsen blir dermed to sider av samme sak. Frihet fra tortur er en menneskerett, og dersom “bevisene” mot en tiltalt er innhentet ved hjelp av tortur er ikke disse bevisene å anse som gyldige. De kan ikke gjelde i en rettssak.

FNs torturkomite (CAT) har også i en avgjørelse (CAT/C/59/D/606/2014) slått fast at Marokko har brutt en rekke artikler i Torturkonvensjonen når det kommer til tilfellet for Eênama Asfari. Marokko har ifølge CAT torturert Eênama under arrest og forhør (art.1); ikke etterforsket klager om tortur (art.12); ikke overholdt retten til å klage (art.13); ikke kompensert eller reparert torturen (art.14); anvendt bevis som er frembrakt under bruk av tortur (art.15); og utsatt Eênama for umenneskelig behandling (art.16).

En saharawisk kvinne i Gdeim Izik leiren.

Til tross for dette la militærdomstolen tilståelsene til grunn. Ankedomstolen i Salé har tillatt dem fremmet som bevis, og fangene blir kontinuerlig stilt spørsmål basert på tilståelsene uthentet gjennom tortur. Dette utgjør et brudd på art. 15 av torturkonvensjonen; som oppstiller forbud mot å anvende tilståelser uthentet via tortur mot den tiltalte. Bruken av dem som bevis er en direkte krenkelse av Marokkos internasjonale forpliktelser, og det faktum at domstolen tillater dem fremmet som bevis er alarmerende nyheter for den videre høringen av saken mot en gruppe politiske fanger fra Vest-Sahara i Marokko.


Tone Sørfonn Moe is a volunteer at the Norwegian support committee for Western Sahara. She is currently studying law at the University of Bergen, and has a bachelor degree in European studies. 


Interessert i å lese mer om situasjonen i Vest-Sahara?
'Støttekomiteen for Vest-Sahara' arbeider for å frigjøre det som regnes som Afrikas siste koloni. Du kan lese mer om initiativet på deres hjemmeside: vest-sahara.no



Vær med på å bidra til et mer rettferdig verdenssamfunn ved å dele denne artikkelen.