Det er ikke slik det er meningen livet skal utarte seg for en seksåring

I en fortsettelse av artikkelserien ‘’De norske hjelpearbeiderne’’ forteller Rebecka Misje Takle om hvorfor hun bestemte seg for å reise til Hellas for å bidra, om sine første opplevelser som frivillig, og om sin rolle i Dråpen i Havet.


Hvordan tok du avgjørelsen om å reise første gang?

Høsten 2015 var både nyheter og sosiale medier fullspekket med videoer og bilder av mennesker på flukt i overfylte gummibåter. Jeg hadde fulgt situasjonen hjemme fra min trygge sofakrok i lengre tid og flere ganger tenkt på at jeg burde dra for å bistå i denne krisen, men som det så ofte er ble det lenge kun med tanken. Jeg hadde jo tross alt et fulltidsstudium jeg skulle ivareta og tre deltidsjobber jeg skulle sjonglere. Alltid en unnskyldning, er det ikke slik det er?

En kald og sen vinterkveld i desember 2015 satt jeg med tekoppen min og ante fred og ingen fare da jeg plutselig kom over en video på Facebook. Den viste mennesker i en desperat og intens flukt over havet; en overfylt gummibåt, høye bølger, sterk vind, skrik, tårer, livløse barn og mennesker som knakk sammen på stranden og takket høyere makter for å være i live. Jeg vet ikke hvorfor akkurat denne videoen fikk begeret til å renne over, for jeg hadde eksponert meg selv for mange lignende videoklipp i ukesvis, men akkurat i dette øyeblikk - da jeg laget våte flekker på tastaturet, forstod jeg at jeg ikke lenger hadde et valg. Å ikke reise var ikke lenger et alternativ for meg, for jeg kunne ikke lenger forsvare overfor meg selv at jeg var vitne til det som foregikk uten å gjøre mitt. “Jeg reiser til Hellas i januar”, fortalte jeg min mor den kvelden. “Jeg blir med”, sa hun. Så ble det slik.

Dråpen i Havet og andre hjelpeorganisasjoner hjelper flyktningene i land på Lesvos i januar 2016.

Hvordan var ditt første møte med flyktningkrisen?

Å være midt oppi flyktningkrisen for aller første gang kan ikke beskrives - det må oppleves. Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til etter å ha fulgt situasjonen gjennom både nyheter og sosiale medier, men det viste seg raskt at jeg emosjonelt sett var totalt uforberedt. Mitt første møte med denne krisen kommer til å være spikret i minnet for alltid. Vi skulle ta i mot en båt på stranden, og i det øyeblikket jeg fikk øye på den stivnet jeg helt. Jeg ble stående i noe som føltes som en evighet og bare glo på denne båten med alle disse iskalde menneskene som sakte gled inn mot land. Så skjedde alt plutselig veldig raskt. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en klissvåt seksåring i armene, og jeg tok av ham redningsvesten som om det var det mest naturlige i hele verden. Jeg skalv på hånden og jeg forsøkte å smile til ham, men tårene presset på og jeg hadde vansker med å tenke ut hva jeg kunne si for å trøste. For hva sier man egentlig til et barn som har flyktet fra alt han har kjært og så vidt kommet helskinnet over havet? Jeg satte meg ned på huk og la hendene rundt ansiktet hans. “It is ok, you are safe”, hørte jeg meg selv si. Men han responderte ikke på noe av det jeg verken sa eller gjorde og jeg fikk ikke øyekontakt med ham. Han er apatisk, tenkte jeg. Traumatisert. I sjokk. I sorg. Alt på en gang. Gutten ristet av kulde. Jeg tredde på ham en lue, pakket han inn i et aluminiumsteppe og ga ham en kjærlighet på pinne som han tok i mot med en kald hånd, fortsatt med blikket stivt fremfor seg. Det er ikke slik det er meningen livet skal utarte seg for en seksåring. Så dukket det opp en mann som jeg forstod var guttens far, og jeg kjente en stor lettelse bre seg i brystet over at barnet faktisk hadde overlevende familie. Han var ikke alene. Da gråt jeg.

 

Hva gikk arbeidet ditt som frivillig ut på?

På min første tur i januar 2016, reiste jeg til Lesvos. Da gikk arbeidet primært ut på å patruljere strendene både dag og natt for å holde utkikk etter båter. Bilene var fulle av klær, vann og andre nødvendigheter. Når flyktningene ankom strendene, var vår jobb å sørge for at båten ikke veltet og hjelpe alle i land. De ble videre utstyrt med tørre klær og drikke og ble deretter fulgt til bussen som skulle ta dem videre til midlertidige leirer før det bar videre til registreringsleiren Moria. På rolige dager ble tiden brukt til å være på Dråpen i Havets lager hvor vi pakket ut og sorterte donerte klær.

På min andre tur i mars reiste jeg til Idomeni helt nord i Hellas, på grensen til Makedonia. Da jeg var der huset denne leiren cirka 15. 000 mennesker på grunn av stengte grenser. Idomeni ble derfor ikke et fullt så midlertidig bosted for flyktningene da mange av dem ble værende der i flere måneder. Da jeg var der var forholdene i leiren svært dårlige; folk var syke og det var begrenset med både mat og tørre klær. Det var stort sett ikke mer enn 6-8 grader på dagtid og det regnet nesten konstant. Teltene var gjennomvåte – menneskene var gjennomvåte. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å ikke kunne ta tørre klær på barna sine. Det brøt også ut opptøyer på grunn av den fortvilte situasjonen flyktningene befant seg i, og det hele var i grunnen skikkelig kjipt.

Min tredje og fjerde tur i mai og august gikk til Chios, også denne gangen som frivillig for Dråpen i Havet. Her arbeidet vi hovedsakelig i to leirer kalt Souda og Dipithe som til sammen huset omtrent 1500 mennesker. De frivilliges hovedansvar var å dele ut frokost og hadde også ansvar for å hjelpe til med tilberedning og servering av lunsj og middag i de to leirene. Utover dette gikk store  deler av arbeidet ut på å dele ut klær, sko, hygieneartikler og andre nødvendigheter som flyktningene hadde behov for, samt generell og nødvendig omsorg overfor både barn og voksne.

Oversvømmelse i Idomeni i mars 2016 etter flere dager med regn (Bilde: Siv Sandvold).


Hvordan opplever du ditt arbeid som frivillig?

Når folk spør meg hvordan det er å arbeide som frivillig med mennesker på flukt, pleier jeg å svare at det er det beste og det verste jeg gjør på en og samme tid. Å arbeide i en flyktningleir kan på mange måter beskrives som å være i en begravelse; en enorm tomhet og maktesløshet fyller hele meg. Å se eldre sove på et tynt pledd i en container eller i et telt, vel vitende om at dette ble deres alderdom, skjærer meg langt inn i hjerteroten. Å verken vite svaret på hva morgendagen bringer eller om familien din er i live, tærer enormt på et menneske. Så kommer lusen, skabben og tuberkulosen, etterfulgt av rottene. Sånn blir det når mange mennesker er stuet sammen over lengre tid i en flyktningleir. Så sniker kulden seg på, og du har fortsatt bare et telt og et pledd å varme deg med. Frostskadde hender og føtter. Høyreekstreme grupper som kaster stein og tenner på teltet ditt mens du sover der inne sammen med barna dine. Nok et eksempel på at du ikke er ønsket noe sted. Det var liksom ikke nok at du måtte forlate hjemlandet ditt, familien din og alt du hadde kjært. Drømmen om et trygt og verdig liv knuses i det du setter føttene på europeisk jord på en strand i Hellas.

Fortvilelsen som råder blant disse menneskene tar på mange måter motet fra meg, samtidig som både flyktningene og de frivillige klamrer seg til håpet om at det må finnes en løsning. Når alt kommer til alt er håpet det eneste man har, og så lenge det er der er det utrolig hva et menneske kan tåle. Samtidig imponerer de meg stadig med sin unike styrke og pågangsmot. Deres gjestfrihet og ønske om å dele det lille de har rører meg dypt, og det er kort mellom invitasjonene til en kopp kaffe eller te. De vil så gjerne gi noe tilbake og er så takknemlig for et par sko eller bleier til babyen sin. Disse menneskene har lært meg mer på disse månedene enn jeg har lært gjennom et helt liv, og jeg har blitt møtt med så mye kjærlighet, takknemlighet, omsorg og raushet. Det er rart å tenke på at noen av de fineste stundene i livet har jeg tilbragt med mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Det i seg selv er for meg helt unikt.


Føler du noen gang at du selv er i fare?

Det er svært sjelden jeg føler at jeg er i fare i løpet av mine opphold og arbeid som frivillig. Mye av årsaken til dette er at Dråpen i Havet er raske med å evakuere de frivillige dersom man ser at det er i ferd med å oppstå situasjoner som potensielt kan utsette de frivillige for fare. For øvrig skal det nevnes at jeg sjelden har opplevd slik evakuering. I de fleste tilfeller opplever jeg at arbeidet foregår i rolige og kontrollerte former, og Dråpen i Havet ivaretar sine frivillige til de grader.

Den eneste gangen jeg har følt på utrygghet var under mitt opphold i Idomeni i mars 2016. Vi hadde på denne tiden ansvar for å hjelpe med utdeling av klær til flyktningene, og vi gjorde det om natten ettersom det var da det var som roligst og lettest å gå fra telt til telt. Jeg var inne i en klescontainer sammen med noen andre frivillige da vi hørte høye stemmer utenfor. Vi åpnet døren for å se hva som foregikk og fikk øye på en frustrert folkemengde som hadde flokket seg rundt en lastebil rett ved siden av som delte ut varme pledd. Det eneste problemet var at det ikke var nok pledd til alle. “My baby is freezing”, ropte en mor. “Please help”, ropte en annen. Det er i disse øyeblikkene jeg innser at livet er blodig urettferdig. Det er også i disse øyeblikkene jeg innser at begrepet “survival of the fittest” står sterkt. Femten tusen mennesker, alt for lite pledd. Det var laget et køsystem, men hva hjelper det når moren bakerst i køen har en iskald baby og hun vet at det snart er tomt? Hva hadde jeg selv gjort? Trolig hadde jeg forsøkt å brøyte meg vei for å sikre meg et pledd til barnet mitt. Det var nettopp det denne moren også tenkte. Det var også dette faren, broren, onkelen, kusinen og bestefaren til de andre barna hadde i tankene. Det gikk som det måtte gå - det ble en kamp for tilværelsen. Folkemengden begynte å presse på mot lastebilen, og vi måtte låse dørene for å ivareta vår egen sikkerhet. Jeg skal innrømme at pulsen var litt høyere enn vanlig da jeg satt på gulvet i en låst container klokken to om natten med en frustrert og desperat folkemengde rett utenfor, men mest av alt kjente jeg på en enorm maktesløshet. For det kan da virkelig ikke være nødvendig at et menneske skal måtte kjempe slik for å gjøre krav på et pledd? Men det er slik livet har blitt for veldig mange.

 

Mener du verdenssamfunnet gjør nok for å løse krisen?


Dette spørsmålet er vanskelig for meg å svare på. Ikke fordi jeg synes det er problematisk å gi et tydelig svar, men fordi det i utgangspunktet ikke skulle vært nødvendig å stille dette spørsmålet. Stenging av grensene er et tydelig signal på at verdenssamfunnet tar lite ansvar i denne situasjonen. Jeg har full forståelse for at det ikke finnes noen lett løsning på utfordringene knyttet til flyktningkrisen, men jeg tror heller ikke at stenging av grensene er den riktige løsningen. Jeg har sett hva det fører til.

For meg har verdenssamfunnet sviktet disse menneskene på alle tenkelige måter, og det finnes ikke en unnskyldning som er god nok til å kunne forsvare nettopp det. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå og det er så stygt som vi kan få det, for dette er konsekvensen og det driver mennesker til desperate handlinger. Jeg kan forstå at noen kan få nok. Å være så fysisk og psykisk nedbrutt etter måneder i et liv som er så langt i fra verdig som man kan komme, gjør at enkelte ikke makter mer. Det er da jeg skjønner at siste rest av håp også har forsvunnet.

Noen får alt de vil ha, mens andre mister alt de hadde. For meg er det flyktningkrisen i et nøtteskall; hverdagen går sin gang for alle oss andre, vi kan lukke øynene om vi ønsker det, skru av TV´en, tenke at “det gjelder ikke meg”. På den andre siden, bak de stengte grensene, sitter alle de tusen menneskene på flukt som har mistet alt, fått livet lagt i grus og hverdagen satt på vent.

Klappelek med barna i Idomeni, mars 2016.

 

Hvordan kan andre hjelpe til, og hvorfor mener du flere bør engasjere seg?


Det er mange måter man kan engasjere seg i flyktningkrisen. Som mange andre har gjort og fortsatt gjør, kan man reise ned og bidra som frivillig sammen med en organisasjon. Dråpen i Havet er en av disse som på kort tid har blitt svært anerkjent. Dersom man av ulike årsaker ikke har mulighet til å reise ned selv, kan man også bidra i form av donasjoner, eksempelvis til Dråpen i Havet som er avhengig av bidrag for å kunne opprettholde sitt hjelpearbeid. Alternativt er det også mulig å bidra lokalt – man kan for eksempel bli flyktningvenn.

For øvrig skal det nevnes at mine turer som frivillig til Hellas og det å få arbeide for Dråpen i havet er det mest meningsfulle arbeidet jeg noen gang vært borti. Det jeg har opplevd i løpet av disse turene har gitt meg erfaringer som jeg vil ta med meg videre i livet i alt jeg gjør. Det har formet meg som menneske på ethvert livsområde og det har gitt meg et større perspektiv. Jeg tar ikke lenger noe som en selvfølge, for jeg vet at det ikke finnes selvfølger. Det kunne vært meg og min familie det gjaldt, og jeg vet at det hadde utgjort stor forskjell for meg dersom jeg hadde møtt noen som ga meg et smil, omsorg, mat og varme klær. Det hadde ikke forandret situasjonen jeg befant meg i, men det hadde gjort ting litt bedre. Det hadde gitt meg håp.

Så hvis du er en av dem som i dette øyeblikk sitter hjemme i sofakroken med tekoppen i hånden og tenker at livet egentlig er ganske fint, så er du heldig. Hvis du i tillegg tenker at du gjerne skulle delt både tekopp og sofakrok med disse menneskene, er du enda heldigere. For meg betyr det at du er et menneske som evner å bry deg, og det er i grunnen den eneste egenskapen du trenger for å utgjøre en forskjell. Jeg kan ikke forandre verden, jeg vet det, men jeg har mulighet til å gjøre hverdagen litt enklere for noen. Det har du også.


Rebecka Misje Takle - Studies child welfare at the University of Bergen, works with refugee youth and minors, and is a volunteer at ''A Drop in the Ocean'' (Norwegian: ''Dråpen i Havet'').


Kulturmagasinet Fremmed er norges første tospråklige (engelsk og norsk) nettmagasin om migrasjon og kultur. Vårt mål er å motvirke fremmedfrykt- og fremme inkludering ved å fortelle historiene som ellers ikke blir dekket av media. Hold deg oppdatert ved å følge Kulturmagasinet Fremmed på våres facebook og instagram side.

Vi leter stadig etter nye
bidragsytere. Har du noe du vil fortelle, eller kjenner du noen som vil bidra?
Send oss en mail på kulturmagasinet@fremmed.no