Sa opp jobben - hjelper flyktninger på heltid

 Illustration av Ole Vik

Illustration av Ole Vik

Etter å ha sett flyktningekrisen i Hellas på nært hold valgte Trude Jacobsen (45) å forlate “verdens beste jobb” - for å hjelpe flyktningene.

Dråpen i Havet er en organisasjon som driver flyktninghjelp i utsatte områder sør-øst i Europa. Det hele startet som en Facebook-gruppe da initiativtaker Trude Jacobsen reiste til øya Lesvos i Hellas for å hjelpe til med mottaket av flyktninger. Dette var høsten 2015, og 29. august dro hun dit på impuls etter å ha hørt på radioen at 130.000 flyktninger var kommet til landet så langt det året.

Kontrastene var tydelige. I Norge ble det snakket om å ta imot 8.000 i løpet av en tre års periode, men for Hellas var realiteten en annen. Jacobsen var nysgjerrig på hvem disse menneskene var og hvordan Hellas – som siden 2009 har vært i en dyp økonomisk nedgangstid – skulle klare å ta imot alle disse. Hun har selv bodd i Hellas i åtte år, og innfallet om å reise ned og se ting med egne øyne skjedde uforventet:

– I løpet av åtte dager hadde jeg ordnet fri fra jobben og fri fra familien og reist til Lesvos, ler Jacobsen. – Selv om jeg har bodd i Hellas i åtte år så har jeg aldri vært på Lesvos, men jeg skjønte at der kom det flest i land. Jeg stod alene på stranden og tok imot båt etter båt. Det var en helt surrealistisk opplevelse.

Jacobsen bor på Jar og har fem barn i alderen 2-21 år. Hun er ofte i Hellas, enten det er på ferie eller for å besøke sin eldste datteren som bor der. Siden hun flyttet derfra for 13 år siden har hun vært tilbake nesten årlig. Før hun reiste ned stortrivdes hun i jobben hos Canal Digital, som hun beskriver som “verdens beste jobb, med fantastiske kollegaer”, og hun hadde ingen planer om å forlate jobben.

– Jeg kom jo aldri tilbake til jobben min, som jeg hadde tre dager fri fra. Men jeg måtte ta et valg, så når jeg kom hjem og så hvor ekstremt mye arbeid det var å gjøre så fikk jeg først permisjon og så sa jeg opp til nyttår. Så jeg har gjort dette på fulltid.

Før avreise hadde hun samlet inn barneklær og sko, og hadde 130 kg bagasje med seg. Når hun kom dit oppdaget hun at det var ingen hjelpeorganisasjoner i området hvor de fleste flyktningene ankom, disse befant seg for det meste i registreringsleirene syv mil unna. Men på nordsiden av øya ankom det mellom ett og ett halvt og to tusen flyktninger hver dag.

Jeg stod alene på stranden og tok imot båt etter båt. Det var en helt surrealistisk opplevelse.
  I bil med flyktningbarn. Foto: Dråpen i Havet.

I bil med flyktningbarn. Foto: Dråpen i Havet.

Situasjonen i Hellas

Det var ikke satt opp noen transportløsning for å komme seg fra stranden til leirene, og de som ankom måtte dermed gå over fjellet – syv mil i stekende varme uten en stoppeplass med mat eller vann. Mange av de som kom var høygravide, gamle eller skadet i krigen, og fordi de var papirløse eller ikke registrerte så fikk de ikke lov til å leie bil, ta buss eller taxi – de ble sett på som ulovlige.

– Hva tenker du om det å reise ned selv og hjelpe til, kontra det å gi støtte indirekte?

– Folk synes det er mye mer meningsfylt å gjøre noe selv enn å bare sette over et beløp til en eller annen organisasjon hvor man tror at mesteparten går til administrasjon. Responsen har vært helt enorm, og det var nesten problematisk i begynnelsen fordi vi hadde – eller jeg hadde – ikke noe apparat for å ta imot alle disse henvendelsene. Men samtidig tenkte jeg at dette må jeg i hvert fall gjøre noe ut av, og fikk ganske kjapt med meg noen gode venner for å hjelpe til og se hvem som kan bidra.

Tre dager etter at hun kom hjem sendte de den første gruppen med 15 frivillige nedover til samme område, inkludert koordinator, sykepleiere, ambulansesjåfører og tolker. Flyktningene blir som regel sent til flyktningeleirene, og det er der Dråpen i Havet jobber nå. Mange av de nyoppsatte leirene drives av militæret, som har ansvar for vaktholdet og ledelsen, men ikke koordinering eller tilrettelegging for hjelpeorganisasjonene. Det er disse organisasjonene som gjør mesteparten av det humanitære arbeidet.

Jacobsen opplever det som frustrerende at det er en mangel på informasjon til flyktningene. De får vite lite om rettigheter og muligheter for å komme seg videre, enda mange av de har familie andre steder i Europa. – De som burde vært tilstede med informasjon og fortelle om hva som skjer videre, de er relativt fraværende i veldig, veldig mange av disse leirene, forteller hun.

Ved første nedreise var hun der i tre døgn, og jobbet døgnet rundt. Facebook-gruppen startet hun før hun dro, for å vise venner og familie hjemme hvordan ting var, uten noen plan om å starte en organisasjon. I løpet av de tre døgnene vokste gruppen seg til 11.000 medlemmer, og mange henvendte seg for å delta i hjelpearbeidet.

Veiene til Europa

Den 18. mars ble EU og Tyrkia enige om en avtale hvor EU-landene kun tar imot en kvoteandel av flyktninger som kommer via Tyrkia. For hver syriske flyktning som kommer til Europa vil én returneres fra de greske øyene til Tyrkia.

– Hva tenker du om den nye EU-avtalen, hvor reise gjennom Tyrkia blir mye vanskeligere?

– I mine øyne så er EU-Tyrkia-avtalen totalt feilslått fordi hensikten var at Tyrkia skulle få et ganske stort beløp penger for å klare å ta seg av de flyktningene som kom på en god måte, så de ikke trengte å reise videre. Det forteller mange av de som fortsatt kommer over – at de kan ikke være i Tyrkia, det er ikke et liv for de, det er ikke noen fremtid for dem selv eller deres barn.

Avtalen har ført til at Tyrkia ved slutten av februar hadde mer enn 200.000 asylsøkere som ikke har fått behandlet søknaden sin, ifølge Migration Policy Institute. Til tross for at antallet som flykter til Hellas har gått ned, så kan tregheten ved dette systemet øke trykket på andre ruter inn til Europa, for eksempel fra Nord-Afrika til Italia eller Spania.

– Så de har stengt en relativt tryggere vei enn alternativene?

– Ja, det vil jeg absolutt påstå at de har gjort, men det jeg synes er ille er at vi nå utsetter de for en overfart fra Tyrkia til Hellas eller fra Libya til Italia. Jeg tenker at verden i dag – FN, Europa, Verden – vi må klare å få til et samarbeid så dette kan være unødvendig. Det må kunne gå an å, på en mye mer effektiv måte, hjelpe disse menneskene. Både være mer til stede der de er men også hjelpe med trygge reiseveier til Europa. De skal ikke behøve å betale millioner til menneskesmuglere for å risikere livet i en dårlig gummibåt.

Det forteller mange av de som fortsatt kommer over – at de kan ikke være i Tyrkia, det er ikke et liv for de, det er ikke noen fremtid for dem selv eller deres barn.

– Hva må Verden, Norge og enkeltmennesket gjøre for at dette løser seg på et tidspunkt?

– Den aller beste løsningen er å få en slutt på konfliktene, som gjør at man i det hele tatt må flykte fra landet sitt. Av alle syrerne jeg har møtt så har ingen hatt et ønske om å forlate landet sitt. De vil ikke det, de vil bare tilbake. De elsker landet sitt like mye som vi elsker landet vårt. Så fort det blir en løsning på konflikten der, så det igjen er trygt å leve, så vil helt klart de aller fleste reise tilbake. Jeg tenker at det er det første; få slutt på konfliktene, men fram til da er vi nødt til å hjelpe de så godt vi kan.

Selv om det har vært en tilsynelatende nedgang i ankomster av flyktninger til Hellas siden 18. mars, så er reisen fatal for mange: Hittil i år er 2.809 omkommet ved Middelhavet, mot 3.770 i hele 2015. Konfliktene forventes å forverres ifølge Council on Foreign Relations, til tross for en avtale mellom USA og Russland om en stans i kamphandlingene i Syria i februar. Jacobsen ønsker at samfunnet forstår situasjonen og samarbeider bedre:

– Det er ekstremt mange barn som er på flukt, og det er noe med at de har visse rettigheter som man er nødt til å oppfylle. Barn skal kunne gå på skole, de skal kunne ha en trygg oppvekst og det er vi nødt til å hjelpe de med. Jeg tenker at man må få til et mye bedre samarbeid, det går ikke an at så mange land i Europa stenger grensene og sier at “vi vil ikke ta inn flere”. Det er ansvarsfraskrivelse på øverste plan. Det er noe med å få samfunnet til å forstå at vi er nødt til å gjøre en dugnad her – alle er nødt til å bidra. Man kan ikke la noen få land sitte med dette ansvaret og denne jobben helt alene.

 Frivillige fra Dråpen i Havet. Foto: Eirik Johan Solheim.

Frivillige fra Dråpen i Havet. Foto: Eirik Johan Solheim.

Veien videre

– Hva tenker du om veien videre for Dråpen i Havet? Hvor håper du å gå med organisasjonen?

– Det som er vår styrke er at vi har lite byråkrati, vi kan ta avgjørelser ganske kjapt og vi kan være der behovet er størst. Vi fortsetter å fokusere på Hellas så lenge det er såpass stort behov som det er der. Vi sørger for å ha koordinatorer og opplæring på de stedene vi er, og de frivillige må ikke gjennom en like lang opplæringsprosess som man ofte må i de andre, store organisasjonene. Det er et lavterskel-tilbud om hjelp – og det ønsker vi fortsatt å ha.

I skrivende stund har Facebook-gruppen over 30.000 medlemmer, og Dråpen i Havet jobber i Nord-Hellas, Athen og på Chios. Fremover vil de også sette i gang prosjekter hjemme i Norge for å bistå med integrering:

– Vi tenker å få på plass noen grupper av mennesker som er i omtrent lik alder og samme situasjon, for eksempel mødre med barn, og få satt sammen temakvelder med norske kvinner og flyktningkvinner, som da kan møtes og bli kjent. Vi har også kurs i arabisk. Kan man noen få ord på et annet språk så er det ofte lettere å få den første kontakten.

  Solnedgang på Chios. Foto: Eirik Johan Solheim.

Solnedgang på Chios. Foto: Eirik Johan Solheim.

Kilder:
Aftenposten, 18 mars 2016 Øystein Kløvstad Langeberg. “EU Og Tyrkia Enige Om Massiv Returavtale.”
Council on Foreign Relations, 6. juni 2016 “Civil War in Syria”
Dråpen i Havet, 10 desember 2015 Audny Hegstad Diamantis. “Norske Helter 2015: Prisen for Beste Initiativ Til Dråpen i Havet.”
European Council, 18 mars 2016 European Council of the European Union. Foreign Affairs & International Relations. EU-Turkey Statement, 18 March 2016. General Secretariat of the Council.
Migration Policy Institute, 24 mars 2016 Elizabeth Collett. “The Paradox of the EU-Turkey Refugee Deal.” MigrationPolicy.org.
Missing Migrants Project, 6. juni 2016 “Migrant Fatalities Worldwide”. International Organization for Migration.
Reuters, 13. mai 2016 “EU border agency says migrant arrivals in Greece drop 90 percent”.


Ole Vik is a research assistant and substitute teacher with a masters degree in Comparative Politics from the University of Bergen. He is a co-founder of Fremmed.no where he previously served as finance manager, vice-president and content manager.